Tinderangling på Innerdalstårnet, i norges vakreste dal – Innerdalen

Innerdalen er et populært reisemål for både lokale og turister, ikke uten grunn. Synet som møter deg når du går på grusveien fra parkeringsplassen og litt om litt ser mer av innerdalstårnet og dalen med de gamle setrene rundt er som tatt ut av et eventyr.

Det første glimtet av innerdalstårnet får du faktisk på bilveien fra Alvundeid. Her ser du den markante spissen langt der borte, og man begynner å lurer på om fjellet i det hele tatt lar seg bestige. I det du kommer inn i selve dalen, vil du se fjellet  i all dets prakt og begeistringen holder med turen et jevnt høyt nivå i det man går oppover foten av fjellet.

Undertegnede har gått turen to ganger før tidligere, en gang på ski (tidlig mai), og andre gang i slutten av Juni. Kontrastene kunne ikke vært større.

Mot Innerdalstårnet på ski

Fra parkeringsplassen, venter nærmere 4 kilometer på grusvei. På denne turen i mai, var det fremdeles mye snø på veien, men akkurat lite nok til at vi kunne gå på bena og ta skia på skuldrene.

Da vi kom til Innerdalshytta og veien stoppet, måtte vi ta på skiene. Dette var vår første tur til Innerdalstårnet, og vi ante lite om hva som ventet oss. Vi kunne hele tiden se fjellet naturligvis, men detaljene rundt ruta hadde vi ikke like god oversikt over. Det må innrømmes at vi måtte prøve oss litt frem, før vi kom til trebrua som krysser elva. Kort sagt fulgte vi elva oppover til vi traff på brua. Dette var litt knotete på ski i partiet gjennom skogen.

Da vi var over på andre siden, kunne vi se antydningene til oppkjørte skuterspor. Det vi ikke visste på denne tiden, var at sommerruta til innerdalstårnet går opp langs fossen til høyre (dersom man ser opp på fjellet), mens ruten vi fulgte gikk mer rett opp mye tidligere etter å ha krysset brua. Som nevnt fulgte vi gammelt skutertråkk, og magefølelsen, da dette tråkket så ut til å forsvinne. På denne tiden av året var det dyp, råtten snø. Med tung sekk, og dårlig utstyr (vi hadde ikke regnet med så mye snø), så ble dette en særdeles tung tur. I det vi bakset i dypsnøen dyvåt av svette, kunne det hele fremstå som litt tullete. Vi brukte ekstrem lang tid på seansen opp til selve foten av fjellet. For å sette det i perspektiv, ville man nok rukket å gått opp og ned på samme tid, hadde det vært sommer.

Ved foten av Innerdalstårnet

Gleden var stor da vi kom opp til Storvatnet, vannet som ligger ved foten av fjellet. Det vil si, dette vannet var dekket av snø og is, sett bort fra noen partier her og der som hadde smeltet opp.

Vi bevegde oss opp mot fjellet, og observerte et par, tre partier hvor det hadde gått noen små ras. Da hellingen økte, stoppet vi for å ta på stegjern, og fant frem isøksene. Vi stabbet oss oppover, mens føttene sank dypt ned for hvert steg. Toppen syntes å nærme seg hele tiden, samtidig som avstanden i alt det hvite syntes å forholde seg like lang. En merkelig illusjon!

I den stekende solen begynte det å minke på vann, og det begynte å føles litt ugreit å fortsette videre. Ikke bare på grunn av vannet, men fordi vi hadde oppholdt oss i timesvis i solen da det ikke var en sky på himmelen, og kroppene føltes gåen for lenge siden etter å ha kavet oss oppover i den råtne dypsnøen. Etter en kort drikkepause, tok vi beslutningen i å snu – noe som aldri er moro. Men vi følte det nødvendig. Vi hadde brukt langt over tiden og ikke minst energien vi hadde tenkt på forhånd.

Så der satt vi, opp i fjellskråningen med toppen av Innerdalstårnet som ropte på oss. Mens vi innså at vi heller måtte snu ryggen til og komme oss hjemover. Lett jogg på stegjern ned bratta og ned til skiene som ventet på oss ved vannet. Da skiene var spent på, ventet en like spennende tur nedover, med dyp snø og dårlig teknikk som gjorde det spennende (vanskelig) å bremse farten. Verst var det nok for han på langrennski. Ja, LANNGRENNSSKI.

Det skal sies at på denne tiden av året, og til tross for en fantastisk solfylt dag – møtte vi ikke en eneste person på hele turen. Det var rett og slett ikke spor av andre mennesker i snøen.

Sommertur til Innerdalen og bestigning av Innerdalstårnet

Forholdene var litt annerledes i Juni. Da ble det solo-tur av undertegnede, og parkeringsplassene var stappfulle. Nok en gang trasket jeg på grusveien innover til Innerdalen. Denne gangen med en følelse av at toppen SKULLE nås.

Det er enkelt å finne frem når det ikke er snø på bakken. Man følger bare grusveien til de to turisthyttene, går forbi, følger stien over brua, og går på en tydelig sti opp til Storvatnet. Herfra ser man også tydelige tråkk oppover fjellsiden. Jeg var spent på hvor bratt det kom til å bli, og hvor mye av ferden som kom til å bestå av klyving. Jeg har hørt forskjellige versjoner av ulike folk. Noen mente det var så bratt at det ble for skummelt, andre fortalte at det ikke var noe stress.

Kort sagt kan jeg si det gikk helt fint. Man bør være i grei fysisk form for en slik tur, for selv brukte jeg et par timer opp selve fjellet fra foten. Og det er bratt, og kjennes godt i benmuskulaturen. De siste 20 minuttene besto av enkel klyving, ingen klatretekniske utfordringer her. På toppen åpenbarer det seg en utrolig utsikt, noe som var forventet etter å ha sett X antall bilder fra toppen av Innerdalstårnet.

Konklusjon: 

Turen faller vel innenfor det man kan kalle fysisk krevende. Det er bratt, men aldri for skummelt. Hjelm bør man ha, da det lett kan oppstå steinsprang fra andre overfor. Det er aldri luftig før man når selve toppen.

FAQ:

Hvor høyt er innerdalstårnet?

Innerdalstårnet er 1452 moh.

Hvor mange høydemeter går man? 

1098 meter

Hvor mange kilometer er turen?

9,2 kilometer

Hvor lang tid tar turen?

Ca 7 timer

Hvor ligger innerdalen?

Innerdalen er en del av Trollheimen Landskapsvernområde. Innerdalen ligger i Sunndal Kommune, Møre og Romsdal.

Hvordan kommer man seg dit?

Kjør til Alvundeid, og følg skiltene til Innerdalen. Derfra kjører du rundt en mil på en smalere asfaltvei, før du kommer til 3 ulike parkeringsplasser. Herfra går det grusvei ca 4 km inn til Innerdalen.

Se flere bilder i galleriet: